The Dusty Donkey

16/08/2026

TORSDAG: FEM UKER, 14 000 KM OG ET ESEL SOM NEKTER Å DØ 🫏🇰🇿

Torsdag var faktisk en liten merkedag.

Fem uker siden vi rullet ut av tunet på Ørnhaug.

Den gangen tre mann, et fullastet Esel og en relativt optimistisk forestilling om hva vi hadde begitt oss ut på.

Torsdagen startet, som så mange andre dager på denne turen, før normale mennesker har vurdert å stå opp.

Tore var på beina klokka 05:00. Mens han ventet på at Jørn skulle våkne til liv, dukket det opp en kar på parkeringsplassen som ble svært nysgjerrig på Eselet.

Det viste seg at mannen var lege ved det lokale sykehuset.

Og når vi sier det lokale sykehuset, mener vi ganske bokstavelig.

Det stod parkert utenfor hotellet vårt.

16 hjul. 🚛🏥

Et komplett mobilt sykehus som kjører rundt i Kasakhstan og tilbyr blant annet scanning og helseundersøkelser av lærere. Et fantastisk tilbud når man begynner å forstå avstandene i dette enorme landet.

Legen inviterte Tore om bord.

Dermed startet dagen med omvisning, en liten helsesjekk og til slutt den medisinske konklusjonen vi har ventet fem uker på:

👍

Tommelen opp.

Pasienten lever. 🤪

Så ble det kasakhisk te, kaffe og diverse godsaker før sola egentlig hadde kommet skikkelig i gang.

For en morgen.

Det er nettopp disse møtene som har gjort reisen til så mye mer enn kilometer, landegrenser og havarier. Vi parkerer et sted vi aldri har hørt om, og en halvtime senere sitter vi og drikker te med en kasakhisk lege inne i et sykehus på 16 hjul.

Så var det tilbake til vår egen form for medisinsk transport.

Eselet startet.

Jørn startet.

Og vi satte kursen videre østover. 🫏💨

Men nå har det skjedd noe litt merkelig.

659 kilometer igjen.

For første gang på hele reisen er ikke målet et eller annet absurd punkt langt ute i horisonten.

Vi kan faktisk se slutten.

Og landskapet rundt oss har samtidig skiftet fullstendig karakter.

De siste ukene har vi levd mellom enorme fjell. Veier har klamret seg til fjellsider, vi har passert på over 4 000 meter og stort sett hatt en fjellvegg eller Afghanistan utenfor vinduet.

Kasakhstan har nå brettet seg helt ut.

Paddeflatt.

Enorme stepper. Ingen fjell. Knapt et tre. Nesten ingenting som bryter synsfeltet.

Bare gress.

360 grader rundt oss.

Det føles nesten ikke som om vi ser mot horisonten.

Vi sitter midt i den.

Vi har brukt de siste ukene på å bli bergtatt av Pamir. Nå viser Kasakhstan oss at fullstendig ingenting også kan være ganske spektakulært. 🇰🇿

Dessverre hadde vi også gjort en liten strategisk feil.

Vi satte dørene tilbake på Eselet.

På det tidspunktet hadde vi tydeligvis allerede glemt hvor inni he***te varmt det var å kjøre denne doningen gjennom Tyrkia.

Nå husker vi det.

🔥 KREMATORIET ER TILBAKE. 🔥

Sol. Plasttak. Vinduer. Motorvarme. To voksne mannfolk og omtrent like mye ventilasjon som i en termos.

En periode vurderte vi seriøst å kle oss nakne.

Etter en kort risikovurdering slo vi imidlertid fast at dersom vi skulle havne i en bilulykke, ville selve ulykken fort blitt det enkleste å forklare.

Rock on. Klærne forblir på. 🤘🤣

Og apropos bilulykker.

Vi blir forbikjørt.

Hele tiden.

Egentlig av absolutt alt som har motor.

Noen av forbikjøringene her borte er av typen hvor vi sitter igjen og tenker at fysikkens lover tydeligvis betraktes mer som veiledende enn absolutte.

Det går fort.

Veldig fort.

Og konsekvensene ser vi langs veiene hver eneste dag.

Bilvrak.

Døde kyr.

Døde hester.

For dyrene her går ikke pent bak et gjerde og venter på grønn mann. Kyr og hester labber langs veien, over veien og gjerne i veien. Trafikkreglene ser ut til å være et anliggende først og fremst for menneskene.

Midt oppi dette skjer det samme som har skjedd gjennom hele reisen.

Folk stopper oss.

Vinker.

Tar bilder.

Vil se på bilen.

Noen vil ha bilde sammen med oss.

Denne merkelige norske skapningen med et esel på taket vekker fortsatt oppsikt.

Det forstår vi egentlig godt.

Vi har sett den hver dag i fem uker og skjønner fortsatt ikke helt hva den gjør her.

Så, sent på dagen:

OSKEMEN. 🇰🇿

Vi kom frem.

Og akkurat den var litt spesiell.

For fem uker siden var det nok noen som så oss rulle ut fra Ørnhaug i en CFMOTO UTV, med et esel på taket og tre godt voksne mannfolk inni, og tenkte:

De der kommer faen ikke til Danmark engang.

Det var for så vidt en helt legitim analyse.

Men nå står vi i Oskemen.

Vi har kjørt gjennom Europa, Tyrkia, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Kasakhstan.

Vi har krysset Pamir.

Vi har kokt.

Frosset.

Sovet i bilen, på strender, ved kirkegårder og på steder vi knapt vet navnet på.

Vi har skrudd langs veien flere ganger enn vi klarer å telle.

Vi har mistet én mann underveis, men lagkaptein Ommund følger innspurten fra sidelinjen.

Og Eselet?

Det står her fortsatt.

Etter ufattelige 14 000 kilometer.

🫏 FJORTEN TUSEN. 🫏

I en traktor registrert greie...

Natt til tirsdag vinker vi Norge igjen. 🇳🇴

Men først gjenstår den siste delen av dette eventyret.

Fem uker etter at vi rullet ut av tunet på Ørnhaug er vi nesten fremme.

Vi skal ikke begynne med noen tårevåt oppsummering ennå.

Det skal nå inn på høytidelig avslutningsseremoni…

Og hvis fem uker (blir nesten seks) på Mongol Rally har lært oss én eneste ting, så er det dette:

Det er mer enn nok. 🤣🫏🔧

16/08/2026

🎶🇰🇿 NY KASAKHSTANSK HIT: «NJET HOTEL, JØRN!» 🇰🇿🎶

Vi har tydeligvis ikke bare kjørt Mongol Rally. Vi har også rukket å lansere musikk i Kasakhstan. 🙈

Bakgrunnen er enkel:

Jørn har gjennom reisen utviklet et russisk ordforråd på omtrent 11 ord, hvorav det mest brukte dessverre ikke er et han sier selv:

NJET.

«Har dere rom?»
Njet.

«WiFi?»
Njet.

«Kjøleskap?»
Njet.

«To senger?»
Njet.

Dermed ble den nye landeplagen «Njet Hotel, Jørn!» født. En fengende blanding av balalaika, kazakh folk music, gebrokkent russisk og en nordmann som nekter å la manglende språkferdigheter stå i veien for kommunikasjon. 🤣

Og Jørn?

Han er uforskammet stolt av resultatet.

Så stolt at han nå spiller sangen i omtrent hver eneste taxi vi setter oss inn i. 🚕🪕😂

Ingen av sjåførene har foreløpig bedt om en reprise.

Men de har heller ikke sagt njet.

Så Jørn tolker dette som starten på en internasjonal musikkarriere. 🎤🇰🇿

Spasiba. Davai. Harasjo.
Njet, njet, njet! 🫏🎶

13/08/2026

FRA KORREKTIVT TIL FOREBYGGENDE VEDLIKEHOLD 🫏🔧🇰🇿

Onsdag morgen våknet vi på en idyllisk strand i Kazakhstan.

Sol. Sjø. Blå himmel. Stillhet.

En nesten ubehagelig følelse av at alt var i orden.

Våre italienske venner hadde slått leir ved siden av oss. I fjor kjøpte Alessandro, som selvfølgelig er bilmekaniker, en Fiat varebil fra 1977 og satte den i stand for Mongol Rally.

Et nydelig stykke italiensk ingeniørkunst.

Eller, sett med våre øyne:

En grønn sardinboks på hjul. 🇮🇹🤣

Den har omtrent samme komfortnivå som Eselet. Forskjellen er at italienerne sitter inni hermetikkboksen, mens vi i det minste får frisk luft.

Denne morgenen hadde sardinboksen gravd seg godt ned i stranda.

Heldigvis er Eselet utstyrt med vinsj.

Den er selvfølgelig først og fremst montert fordi vi kjenner oss selv godt nok til å vite at vi før eller siden må redde oss selv. Men den fungerer utmerket på italienere også. 😎

Så før frokosten egentlig hadde satt seg, stod en norskregistrert gårdstraktor og vinsjet en italiensk 70-talls varebil løs fra en strand i Kazakhstan.

Mongol Rally oppsummert i ett bilde. 🫏🤝🇮🇹

Vi satte kursen videre.

Og noe merkelig har skjedd med oss.

Vi har fått hvilepuls.

Ikke normal hvilepuls, selvfølgelig. Mer en slags Dusty Donkey-hvilepuls hvor ingen ligger under bilen, ingen drivreim ligger i molekyler utover veien, og voltmeteret for lengst har sluttet å være en kilde til følelsesmessig påvirkning.

For nå er det bare drøyt 1000 uskyldige kilometer igjen til mål.

Det høres jo nesten ufarlig ut.

Men akkurat dét skaper også en merkelig indre uro.

Vi har kommet altfor langt til å begynne å stole på Eselet nå.

Så vi bestemte oss for å bruke deler av dagen på noe vi nesten ikke har prøvd før:

FOREBYGGENDE VEDLIKEHOLD. 😳

Ikke reparere noe som allerede har eksplodert.

Ikke vente på en ny ulyd.

Ikke stå med en glovarm drivreim i hånden og lure på hvordan dette kunne skje for femte gang.

Nei.

Vi skiftet motorolje.
Oljefilter.
Luftfilter.

Og hold dere fast:

Vi skiftet drivreim FØR den røk.

Dette er et enormt steg fremover for to menn som har brukt store deler av Asia på korrektivt vedlikehold. 🤣

Vi fikk også tilbakeført dørene våre til sin tiltenkte plassering. Sånn cirka- noe er skjevt et sted🤪

Dermed er Eselet igjen rigget slik rallygudene har bestemt:

Ei dør og en hest på taket. 🐴🚪

Og selvfølgelig vårt iranske aggregat, som har putret trofast siden vi kjøpte det og nå i praksis har overtatt ansvaret som Eselets kraftverk.

For bilens eget ladesystem?

Kaputski. ⚡️

Selvfølgelig kan ikke The Dusty Donkey utføre forebyggende vedlikehold uten samtidig å påføre oss selv litt korrektivt vedlikehold.

Underveis røk noen gjenger.

Dermed stod vi plutselig langs en kasakhstansk motorvei med Eselet delvis demontert og et nytt problem som måtte løses.

Men Kazakhstan leverer.

For omtrent samtidig dukket det opp det vi antar var et bryllup, familieselskap eller bare en helt ordinær onsdag.

Det viktige var at det fulgte med et helt balalaikaorkester som sørget for levende musikk mens vi skrudde. 🪕🤣

Vi stod altså langs motorveien med ødelagte gjenger, demontert gårdstraktor, hest og dør på taket og fullt orkester ved siden av.

Det manglet egentlig bare en gravemaskin og ei geit, så hadde vi hatt komplett kasakhstansk pitlane.

Vodka og diverse andre lokale forslag dukket selvfølgelig opp.

Men et sted må selv vi trekke grensen.

Vi hadde tross alt vedlikehold å utføre. 🤓

Jørn ordnet seg haik og forsvant avgårde på jakt etter et gjengesett.

Engelskkunnskapene utenfor de større byene i Kazakhstan er begrensede.

Våre russiskkunnskaper består omtrent av spasiba, da, niet og et stadig voksende vokabular for bildeler som er ødelagt.

Så der sier vi 1–1. 🤝🤣

Men AI-oversettelse har blitt et fantastisk verktøy på denne reisen.

Når Jørn og mannen i butikken først fikk etablert hva i all verden denne nordmannen egentlig var ute etter, gikk resten som en drøm.

Gjengesett ble anskaffet.

Gjenger ble reparert.

Og Eselet kunne humpe videre.

For de som måtte lure på hvordan den tekniske tilstanden egentlig er etter å ha blitt mishandlet gjennom halve Europa og store deler av Sentral-Asia:

Ladesystem: Kaputski. ⚡️
Dempere: Alle fire er… kaputski de luxe.
Ramme til lasteplan: Bøyd til noe som minner om en triumfbue. Stroppet sammen.
Karosseri: Gesprekken, bøyd, stripset og generelt arkitektonisk interessant.
Understell: Etter antall hull vi har truffet antar vi at flere komponenter nå hovedsakelig holdes sammen av gammel vane.
Drivreim: NY! 😎
Motorolje: NY!
Filter: NYE!
Aggregat: Leverer.
Dør: På taket.
Hest: På taket.
Mannskap: To igjen. Fortsatt operative.
Eselet: Nekter fremdeles å dø. 🫏💨

Og midt oppi alt dette fortsetter menneskene vi møter å være noe av det sterkeste med hele reisen.

Kasakhstanerne er utrolig vennlige.

Vi deler knapt et språk, men det ser ikke ut til å spille noen særlig rolle lenger.

Vi peker. Gestikulerer. Tegner. Viser bilder. Bruker AI. Ler. Misforstår. Prøver igjen.

Og på et eller annet vis ender vi nesten alltid opp med å forstå hverandre.

Det er kanskje noe av det fineste denne reisen har lært oss.

Man trenger overraskende få felles ord for å hjelpe et annet menneske.

Og nå begynner målstreken å komme faretruende nær.

Drøyt 1000 kilometer igjen.

Etter alt vi har kjørt gjennom, høres 1000 kilometer nesten ut som en liten søndagstur.

Og det er nettopp derfor vi ikke stoler på det et sekund.

For Eselet er fortsatt Eselet.

Og Mongol Rally er ikke ferdig med oss før vi faktisk står der.

Med ei dør. En hest. Et aggregat. To nordmenn. Og forhåpentligvis fortsatt fire hjul. 🤣🫏🐴🚪🇰🇿

12/08/2026

🌍🐴 DET ER PÅ TIDE Å SNAKKE OM ESELET I ATMOSFÆREN…

Vi har vært ganske flinke til å fortelle om alt som har gått galt på denne turen.

Men det er én ting vi kanskje har snakket litt mindre om:

Miljøregnskapet. 🤣

La oss bare være helt åpne.

The Dusty Donkey er en 1000 kubikks gårdstraktor som sluker rundt 2 liter bensin på mila.

Og vi har kjørt den noen tusen mil (13500km for å være nøyaktig).

Gjennom Europa.
Gjennom Tyrkia.
Gjennom Iran.
Gjennom ørken.
Over Pamir.
Og videre østover.

Så nei.

Dette har ikke akkurat vært Greta Thunberg på interrail. 🌍🤣

På et tidspunkt fikk vi riktignok nesten dårlig samvittighet.

Så vi monterte solcellepaneler. ☀️🔋

Det føltes grønt og fint helt til ladesystemet på eselet begynte å kollapse.

Løsningen?

Vi kjøpte et bensinaggregat i Iran.

Det har stort sett stått og putret siden. 🤦‍♂️🤣

Og apropos Iran:

I Tyskland betalte vi rundt 30 kroner literen.

I Iran?

30 øre.

Vi fylte 43 liter for 9 kroner og 79 øre.

Det er omtrent der enhver økonomisk motivasjon for å kjøre miljøvennlig forlot The Dusty Donkey for godt. ⛽😂

Men midt i all denne galskapen ligger det faktisk et alvor.

En del av Mongol Rally er at eventyret også skal brukes til å samle inn penger til gode formål.

Vårt går til Cool Earth. 🌳❤️

Cool Earth jobber sammen med urfolk og lokalsamfunn som lever i regnskogen, og gir dem ressurser til å beskytte skogen de kjenner bedre enn noen andre.

Vi skal ikke late som en donasjon visker ut sporene etter Dusty Donkey.

Det gjør den ikke.

Dette er ikke klimakompensasjon.

Vi har brukt bensinen.
Vi har laget utslippene.
Og aggregatet står fortsatt og durer. 🤣

Men når vi først har fått dere med på dette fullstendig meningsløse eventyret gjennom halve verden, kan vi kanskje sammen sørge for at galskapen også fører til noe skikkelig meningsfullt.

Derfor har vi opprettet innsamlingen gjennom JustGiving.

Det betyr også noe viktig:

Pengene går ikke til oss.

Ikke til bensin.
Ikke til drivreimer.
Ikke til aggregatet.
Og definitivt ikke til et nytt esel. 🐴😂

JustGiving håndterer donasjonene og sender pengene videre til Cool Earth.

Vi har allerede lagt de første £100 i bøtta selv. 🪣🌳

Nå utfordrer vi alle dere som har fulgt oss.

Har du ledd én gang av et havari?

En femtilapp.

Har du tenkt «hva i he***te driver de med?» mer enn fem ganger?

En hundrelapp. 🤣

Og har du fulgt hele reisen fra Stavanger og fortsatt mener vi burde vært umyndiggjort allerede i Danmark?

Da får du nesten bestemme beløpet selv. 😎

Det handler ikke om hvor mye hver enkelt gir.

Det handler om hvor mange vi klarer å få med.

Vi har brukt nok penger på bensin.

Nå bruker vi litt på regnskog også. 🌳❤️

🐴 THE DUSTY DONKEY
🌍 Mongol Rally 2026
🌳 For Cool Earth

👉 Legg en skjerv i bøtta her:

Help The Dusty Donkey raise money to support Cool Earth

12/08/2026

Trafikkregler etter spagettiprinsippet.

På veien hjem sitter jeg i Istanbul og tenker på hvordan jeg opplevde kjøringen her i Tyrkia.
Trafikkregler er, i det øyeblikket man passerer Bosporosstredet, omtrent like bøyelige som en overkokt spagetti.

I Norge kan voksne mennesker bruke en hel ettermiddag på å krangle om hvorvidt man skal blinke inn i en rundkjøring, ut av en rundkjøring, eller begge deler.

Det arrangeres nærmest seminarer om dette.

Folk finner frem paragrafene.

Noen kjenner en kjørelærer.

Andre kjenner en som var kjørelærer i 1998.

Kommentarfeltene koker.

I Asia kommer man ikke langt med den slags.

For det første må man kvitte seg med den norske forestillingen om at en rundkjøring nødvendigvis skal være rund.

Her finnes rundkjøringer som er trekantede, ovale, kvadratiske og rektangulære.

Og, antakelig ved en konstruksjonsfeil, noen som faktisk er runde.

Det er her spagettiprinsippet kommer inn.

For å unngå unødvendige diskusjoner om hvem som har vikeplikt, hvem som ligger i hvilket felt og hvem som egentlig har retten på sin side, har man funnet en genial løsning:

Man visker ganske enkelt bort veimerkingen.

Ingen hvite striper.

Ingen felt.

Ingen problemer.

Da har ingen rett.

Og ingen feil.

Alle bare er der.

Skulle to biler likevel komme borti hverandre, finnes det også et etablert system.

Første oppgave er å mobilisere familien.

Helst 14 brødre, 68 søskenbarn og så mange tremenninger som lar seg oppdrive på kort varsel.

Ved behov kan naboer kamufleres som fettere.

Deretter følger én til to timer med obligatorisk skriking midt i veibanen.

Dette krever naturligvis såpass mange mennesker at hele trafikken stopper.

Da kommer politiet.

Og her begynner systemet virkelig å fungere.

Det viser seg nemlig at første politimann er tremenning med fører A.

Andre politimann er firmenning med fører B.

Den tredje politimannen er femmenning med begge.

Etter ytterligere 40 minutter har ingen lenger den fjerneste anelse om hva som egentlig skjedde, men til gjengjeld har man fått arrangert et heidundrende familieselskap midt på motorveien.

Det opprinnelige problemet – et oppskrapt sidespeil – er for lengst glemt.

Å fylle ut europeisk skadeskjema er selvsagt bare tull.

I utgangspunktet virker det som om mange er selvassurandører helt til noen blir så alvorlig skadet at man plutselig kommer på at forsikring kanskje hadde vært en god idé.

Skadeskjemaet har derfor primært én praktisk funksjon:

Å rive det demonstrativt i stykker foran motpartens familie.

Gjerne mens man skriker.

Men hvem skal egentlig avgjøre skyld når det ikke finnes synlige felt, vikeplikt er mer en filosofisk betraktning og sunn fornuft, familie, vennskap med øvrigheten og antall tilgjengelige fettere er en del av bevisførselen?

Da blir vitnene viktige.

Vitnenes troverdighet avgjøres naturligvis ikke bare av hva de faktisk så.

Man må også ta hensyn til hva slags bragder oldefaren utførte en gang rundt år 18 pil og bue, størrelsen på familiens kameler og ikke minst hvor stor del av huset vitnet faktisk har tak over.

Og ja.

Det må helst være en han.

Jørn har hatt to trafikkuhell på turen.

Det første skjedde inne på tollen i Tyrkia.

Han rygget rett og slett inn i bilen bak.

Dette kunne blitt dramatisk.

Men Jørn hadde, helt tilfeldig, valgt det perfekte geografiske stedet for ulykken.

Den andre sjåføren hadde nemlig ennå ikke fått passet stemplet.

Han var teknisk sett fortsatt ikke kommet inn i Asia.

Dermed var hans mulighet til å mobilisere bataljonen av brødre, fettere, tremenninger, naboer og en politimann fra morssiden sterkt begrenset.

1–0 til Jørn.

Trafikkuhell nummer to var kanskje ikke et trafikkuhell i tradisjonell forstand.

Å pådra seg noen fartsbøter med en norskregistrert traktor i Ankara bør likevel kunne klassifiseres som et administrativt uhell.

Ikke nødvendigvis fordi farten var så imponerende.

Men fordi tyrkisk politi åpenbart ikke hadde forventet å bruke arbeidsdagen på å måle en seksseters traktor med gyngehest på taket.

OG SÅ KOM TEHERAN

Toppen av kaka var likevel Teheran.

Ommund trakk det korteste strået og skulle kjøre Dusty Donkey inn mot byen i fredagstrafikken.

Fredag ettermiddag er hjemfarten. Helgen er over, og den nye arbeidsuka starter lørdag.

Ommund tenkte derfor, med en naivitet som i ettertid nesten er rørende:

Dette går sikkert pent og pyntelig for seg.

Så ser han konturene av noen hvite streker.

Bare så vidt.

Han myser.

Teller.

Åtte felt i hver retning.

Greit nok.

Så går det opp for ham at de nesten utviskede strekene ikke egentlig markerer kjørefelt.

De er mer…

forslag.

Kanskje historiske spor etter et tidligere forsøk på organisering.

I Stavanger fungerer rushtrafikken slik at når det blir for mange biler, kjører alle saktere.

Iranerne har valgt en annen og langt mer effektiv løsning.

De kjører bare tettere.

Men like fort.

Åtte felt blir til tolv.

Ingen vet helt hvordan.

Bilene blir ikke mindre.

Veien blir ikke bredere.

Det bare skjer.

Det er imponerende.

Det er effektiv trafikkavvikling basert på kollektiv fornektelse av grunnleggende geometri.

Vår iranske reiseagent – mannen som blant annet hadde den mystiske egenskapen at dollarsedler på uforklarlig vis havnet i de riktige baklommene – hadde gitt Ommund ett eneste kjøreråd:

“No rules. Follow the car in front of you.”

Genialt.

Bit deg fast i bilen foran.

Ikke tenk.

Ikke vurder.

Ikke bruk norsk trafikkopplæring.

Bare følg.

Problemet var at Tore og Jørn hadde helt andre prioriteringer.

De hadde nemlig begynt å dele ut Dusty Donkey-Wunderbaum.

I motorveifart.

Gjennom vinduene.

Til skrikende bestemødre, hylende unger, unge menn, familiefedre og et stadig økende antall kommende TikTok-stjerner som kjørte ved siden av oss mens de filmet.

«SE!» roper Jørn.

«SE KOR FLINKE DE E TE Å CATCHE I FART!»

Ommund har akkurat oppdaget at Dusty Donkey blir skviset fra begge sider.

Bilen bak ligger nå omtrent så nær at sjåføren kunne kontrollert oljen vår uten å gå ut av bilen.

Men det er ikke aggressiv kjøring.

De vil bare ha nærbilde av kartet over ruta vår.

Problemet er at kartet begynner på bakluka.

Agentens ord går gjennom hodet til Ommund:

Follow the car in front of you.

Bit deg fast.

Bit deg fast.

Bit deg fast.

Fra passasjersetet kommer Jørn:

«KJØR NÆRMERE DEN BUSSEN PÅ MI SIDE! MAAAAANGE SOM VIL HA!»

Tore sitter og ler.

«Dette e jo galskap. Det e jo heilt uten system!»

Ommund holder krampaktig i rattet.

Hold sporet.

Hold sporet.

For Guds skyld, hold sporet. Ellers gjør det vondt !!

Problemet er bare at det ikke finnes noe spor å holde.

Så kommer det triumferende fra Jørn:

«SE! HAN CATCHA EIN TE!»

Fantastisk.

Jørn har nå gjort internasjonal utdeling av Wunderbaum i motorveifart til en konkurransegren.

Tore ler.

TikTok filmer.

En bestemor skriker av begeistring.

En buss ligger ti centimeter fra høyre speil.

En Peugeot ligger ti centimeter fra venstre.

Tre biler prøver å lese kartet på bakluka.

Og Ommund forsøker å drive en seksseters norskregistrert traktor med gyngehest på taket gjennom tolv improviserte kjørefelt i Teheran.

Det er da det plutselig går opp for oss:

Vi har ingen brødre her.

Ingen søskenbarn.

Ingen tremenninger.

Ingen naboer som på kort varsel kan kle seg ut som fettere.

Vi kjenner ingen politimenn.

Og verst av alt:

Vi har ikke ett eneste troverdig vitne med store kameler.

Vi er fullstendig ubeskyttet.

Dermed tas turens kanskje klokeste beslutning:

Vi må av motorveien.

Ikke fordi trafikken er farlig.

Ikke fordi farten er høy.

Ikke fordi vi er redde.

Men fordi vi innser at dersom noe skjer her, kommer vi til å tape familiegjenforeningen på walkover.

Så vi blinker forsiktig til høyre.

Av gammel norsk vane.

Ingen andre gjør det.

Ingen forstår hvorfor.

Og et sted langt bak oss sitter det sikkert en iraner og lurer på hvorfor i he***te den norske traktoren plutselig begynte å blinke.

Lyset blir svakere i blinklyset. I grevens tid. Batteriet var nesten flatt. Vi kunne blitt spist opp av rushen med motorstopp midt i galskapet.

Vi var ferdige med rushtrafikken i Teheran.

Spagettien var kokt.

Og vi hadde ingen fettere i Teheran

11/08/2026

DEN MØRKESTE DAGEN PÅ EVENTYRET ❤️🐴

I dag ble den mørkeste dagen på hele Mongol Rally-eventyret vårt.

Da vi våknet i morges, var vi plutselig bare to.

Vår lagkaptein Ommund hadde reist hjem midt på natta.

Det høres dramatisk ut.

Og det føles faktisk ganske dramatisk også.

Ommund har vært en av de virkelige bærebjelkene i The Dusty Donkey helt siden vi forlot Stavanger. Og spesielt gjennom alle grensene vi har krysset.

På seks av grensepasseringene har systemet vært slik at bare én av oss har fått følge Eselet inn mellom gjerdene. Vi to andre underdanige har pent måttet vente på utsiden mens kapteinen har tatt kampen alene.

Og det har ikke akkurat vært å levere passet gjennom ei luke.

Ut med alle de svarte kassene. Løfte dem ned. Åpne. Vise frem. Løfte dem opp igjen. Inn i bilen. Flytte Eselet videre til neste kontroll. Så gjerne samme øvelse én gang til.

Tollerne har vært svært behjelpelige med å stå rundt og kontrollere at Ommund løftet riktig.

Men det stopper faktisk ikke der.

Da generatorproblemene våre var på sitt mest håpløse, kunne vi ikke engang starte Eselet mellom enkelte av kontrollpostene.

Så mens Tore og Jørn stod på utsiden av gjerdet og nøt den internasjonale luksusen det er å være uønsket i en grensekontroll, måtte Ommund fysisk skyve hele traktoren gjennom deler av grenseovergangen.

😱

Med all bagasjen.

I varmen.

Etter tusenvis av kilometer i et kjøretøy hvor ergonomiavdelingen åpenbart ble nedlagt før produksjonsstart.

Og til slutt kom regningen.

Ryggen til Ommund har blitt gradvis verre, og det som nå fremstår som en stygg prolaps gjorde etter hvert smertene uutholdelige.

Kombinasjonen av alle løftene, skyvingen, et kjøretøy hvor ordet «fjæring» tidvis fremstår som optimistisk markedsføring, og veier hvor man kjenner hver eneste hump helt inn i tannrøttene, ble til slutt for mye.

Men Ommund ga seg ikke.

Han holdt ut.

Og holdt ut.

Etter tre døgn omtrent uten søvn på grunn av smertene var det ikke mer å hente. Kiropraktoren ville ikke gjøre noe uten MR.

Kroppen hadde rett og slett lagt ned veto.

Så midt på natta måtte kapteinen kapitulere og sette kursen hjemover. 💔

Det var beskjeden Tore og Jørn våknet til i dag.

Og den gjorde vondt.

For når tre mann har sittet oppå hverandre i denne traktoren gjennom halve verden, reparert havarier, kranglet med grenser, sovet på de merkeligste steder, vært kalde, varme, utslitte og møkkete, og ledd så mye av egen elendighet at det tidvis har vært vanskelig å puste, da blir det fryktelig tomt når ett sete plutselig står ledig.

Men én ting skal være klinkende klart:

Ommund har fullført Mongol Rally. ❤️

Det som gjenstår for oss nå er siste etappe til Oskemen.

Etter alt Eselet og mannskapet allerede har vært gjennom, får vi nesten kalle det sjarmøretappen.

Ommund kom seg gjennom Europa. Tyrkia. Iran. Turkmenistan. Usbekistan. Tadsjikistan. Pamir Highway. Kirgisistan. Fjellpassene. Ørkenen. Grensekontrollene. Havariene. Nettene langs veien. Og alle de fullstendig idiotiske omveiene vi på mystisk vis har klart å finne.

Han har løftet Eselet.

Han har reparert Eselet.

Han har til og med dyttet Eselet over landegrenser.

Så nei.

Kapteinen kom ikke «nesten» til mål.

Han fullførte.

Målstreken er bare en formalitet.

🐴❤️

For Jørn og Tore har resten av dagen derfor vært merkelig.

For første gang på hele turen har vi faktisk fått være…

turister.

To dager uten å skru på bilen.

Vi visste knapt hva vi skulle gjøre med hendene.

Jørn brukte dem heldigvis til noe fornuftig og fikk på plass dokumentasjonen vi trenger for å sende Eselet hjem til Europa.

Det skulle vise seg å være en liten administrativ olympisk øvelse.

Vi skal altså eksportere en leaset traktor, eid av en bank, kjøpt av Ørnhaug, brukt av eieren Ommund, som nå ikke befinner seg i landet, men som har gitt Tore og Jørn tillatelse til å håndtere kjøretøyet og sende det videre.

Selv logistikkagenten vår, som lever av slikt, mente dette var noe av det mer kompliserte han hadde vært borti. 🤣

Men utrolig nok:

Papirene er på plass.

Nesten.

For selvfølgelig finnes det én siste detalj.

For å sende Eselet hjem mangler vi nå en sykemelding som bekrefter at Ommund faktisk ikke er i stand til å kjøre traktoren til logistikkavleveringen.

🤣🤣🤣

Etter rundt 12 000 kilometer gjennom Europa og Sentral-Asia, Pamir Highway, 4655 meter høye fjellpass, ørken, sandstormer, utallige grensepasseringer og veier som knapt burde vært tegnet inn på et kart…

…kan det altså være en sykemelding som stopper The Dusty Donkey.

Det hadde nesten vært skuffende om denne reisen skulle avsluttes på en enkel måte.

🐴

Tore brukte litt av den uvant rolige dagen til å forevige reisen med blekk.

Et lite minne om Eselet og et eventyr som har satt langt større spor enn bare de vi har lagt igjen i sanden langs veien.

For denne turen kommer vi aldri til å glemme.

Og så skjedde selvfølgelig noe som bare kunne skjedd på Mongol Rally.

Vi slo oss ned for kvelden sammen med to italienere vi hadde møtt.

To hyggelige karer i en gammel Fiat, rigget for eventyr og tilsynelatende fullstendig blottet for enhver fornuftig vurdering av hva man bør plassere på taket av en bil.

For der stod den.

En hest.

🤣🐴

Tore sendte bilde hjem til Lise.

Svaret kom ganske kontant:

«Hva i all verden er oddsen for at dere møter på to andre tullinger til med en hest på taket?»

Fair point.

Et sted langt inne i Kasakhstan hadde altså fire voksne menn fra Norge og Italia funnet hverandre på ei strand, med hvert sitt tvilsomme kjøretøy og hvert sitt takmonterte hovdyr.

Mongol Rally har tydeligvis en egen form for naturlig seleksjon.

Idioter finner idioter. ❤️🤣

Og egentlig kunne ikke rammene rundt kvelden vært bedre.

Ei nydelig strand. Vannet foran oss. Nye venner. Noe kaldt i koppen. En gammel Fiat. Et slitent Esel.

Og selvfølgelig to hester på taket.

Det burde vært en av de kveldene hvor vi lente oss tilbake og bare kjente på hvor ufattelig heldige vi er som får oppleve dette.

Men vi klarte ikke helt det.

For det manglet noe.

Eller rettere sagt:

Noen.

Det stod et tomt sete ved siden av oss.

Og akkurat i kveld overskygget det det meste.

God tur hjem, kaptein. ❤️

Du bar mer enn din del av lasset.

Bokstavelig talt.

Du kom ikke nesten til mål.

Du fullførte.

Resten tar vi herfra.

🐴🇳🇴❤️

The Dusty Donkey

09/08/2026

🫏 NY DAG. SAMME TABBER. 🤣

I dag skulle vi ta sjarmøretappen over fjellene fra Kirgisistan og inn i Kazakhstan.

En rolig dag, tenkte vi.

Det burde vi for lengst ha sluttet med.

Først skulle vi over Too-Ashuu, der veien klatrer opp mot tunnelen på rundt 3 120 meter over havet. Selve fjellpasset ligger enda høyere, rundt 3 400 meter.

For å sette det litt i perspektiv: Vi kjørte altså rundt dobbelt så høyt som Norges høyeste riksveier.

Og eselet?

Det merket høyden.

Stigningene var såpass heftige at vi måtte innføre eselkviletid med jevne mellomrom. Parkere, åpne litt opp, la temperaturen synke og gi gårdstraktoren tid til å tenke gjennom hvilke livsvalg som hadde ført den fra Stavanger og opp i Tian Shan-fjellene.

Vi begynner å lure på om den savner å dra rundt på neper og plank på Ørnhaug besøk og aktivitetstun.

For oss var det også blitt betydelig kjøligere. Dermed satt de tre musketerer samlet på langbenken foran, skulder mot skulder, mens baksetet stort sett var erklært uegnet for menneskelig bosetting.

Men du verden for et landskap.

Fjell så langt øyet rekker. Hårnålssvinger. Dype daler. Yurt’er langs veien. Folk som selger egenprodusert honning og små deilige kefirkuler som ser ut som noe man enten skal spise eller bruke som tetningsmasse.

Og kyr.

Og hester.

Overalt.

Ikke langs veien.

I veien.

Her er det ikke spørsmål om hvem som har forkjørsrett. Når 700 kilo ku står midt i kjørebanen og stirrer på en norsk gårdstraktor full av bagasje, er trafikkreglene ganske selvforklarende.

🐄 1
🫏 0

Men dagens virkelige utfordring skulle bli navigasjonen.

For man skulle jo tro at vi, etter en måned på veien, hadde lært én grunnleggende ting:

En syltynn strek på Google Maps er ikke nødvendigvis en vei.

Det har vi ikke. 🤦🏼‍♂️

Og dersom denne sytråden tilfeldigvis krysser en landegrense, betyr det heller ikke nødvendigvis at noen har tenkt:

“Her bygger vi en gedigen internasjonal grenseovergang.”

Neida.

Denne gangen ble streken gradvis smalere.

Asfalten forsvant.

Husene forsvant.

Mobildekningen forsvant.

Til slutt satt vi på det som best kunne beskrives som en landbruksvei gjennom fjellet mot Kazakhstan.

Men akkurat kjøretøytypen var jo spot on.

Traktorvei?

Endelig en vei The Dusty Donkey faktisk er konstruert for. 🤣

Problemet var bare at det ikke var noen grenseovergang der. Vi var ca 80 meter fra Kazakhstan, men igjen midt på et jorde…

Og på dette tidspunktet begynte situasjonen å bli litt interessant.

For våre elektriske problemer har ikke akkurat blitt bedre. Ladingen blir stadig dårligere, og for hver kilometer vet vi at batteriet sakte tappes.

Da er det selvfølgelig viktig å redusere risikoen på andre områder.

For eksempel ved å sørge for rikelig med drivstoff.

Så det gjorde vi naturligvis ikke.

Noen hadde nemlig tatt avgjørelsen:

«Vi fyller når vi kommer til Kazakhstan.»

En fremragende plan.

Bortsett fra at vi ikke kom til Kazakhstan.

Så da snudde vi eselet og satte kursen tilbake mot sivilisasjonen.

Uten dekning.

Med tvilsom lading.

Og en bensinmåler som hadde blinket rødt så lenge at den nærmest måtte være utbrent.

Det ble etter hvert nedtelling i bilen:

18 km igjen.

14 km.

9 km.

Og alle visste hva premien var dersom regnestykket ikke gikk opp:

Tre nordmenn som igjen står langs veikanten og skuer på et esel.

Det har vi tross alt blitt ganske gode på. 🤓

Men vi kom oss til bensinstasjonen.

Så gjenstod bare grensen.

Og nå skulle et nytt talent slippes løs.

GRENSGENERALENS PROSPECT 🎖️

Etter utallige grensepasseringer hadde Jørn fått omfattende opplæring av vår egen grensegeneral.

E-læring.

Praktisk trening.

Sidemannsopplæring.

Dokumenthåndtering.

Han var klar.

Dette skulle bli hans eksamen.

På en distré-skala fra 1 til 10 scorer Jørn omtrent 11.

Det viste seg å være relevant.

Papirer manglet.

Feil papirer ble funnet.

Riktige papirer forsvant igjen.

Bilen ble på et tidspunkt stående igjen som et enslig esel på perrongen, mens menneskene som skulle få den gjennom grensen befant seg på steder de muligens ikke burde være.

Og vårt håp om at rallyets siste grensepassering skulle bli en vakker, myk og profesjonell suksesshistorie?

🤣🤣🤣

Vi bommet først på hvor grensen var.

Deretter gjorde vi vårt beste for å rote til selve grensen.

Det er nesten imponerende konsekvent.

Men omsider:

🇰🇬 KIRGISISTAN UT

🇰🇿 KAZAKHSTAN INN

🫏 ESELET MED

Det siste var faktisk ikke helt gitt.

Alt hurlumheiet gjorde at dagens ambisjoner måtte nedjusteres kraftig. Vi endte derfor i en grenseby i Kazakhstan, hvor hovedoppgaven nå er blitt livreddende behandling av eselets elektriske system.

Vi har fått tak i en større batterilader.

Planen i kveld er derfor enkel:

⚡ Lade.

🙏 Håpe.

🫏 Og i morgen forsøke å slepe dette stadig mer elektrisk forvirrede gårdsdyret videre mot Almaty.

Hvis eselet tillater det, skal vi faktisk prøve noe helt nytt der:

Være turister i et par dager.

Ikke mekanikere.

Ikke elektrikere.

Ikke grensejurister.

Ikke traktorførere på jakt etter internasjonale grenseoverganger langs landbruksstier.

Bare turister.

Vi har veldig liten erfaring med akkurat det.

Så dette kan fort gå til he***te. 🤣🫏🇰🇿

The Dusty Donkey rolls on.

Eller, mer presist akkurat nå:

The Dusty Donkey is plugged into the wall. 🔌🫏⚡